Idag kunne min kjære Mamma Tina blitt 44 år. Jeg vil gi henne litt oppmerksomhet i den forbindelse. Her hjemme tenner jeg lys for henne, og mimrer og husker på henne.
Det er vondt at hun ikke er her og får oppleve min lille datter. På disse bildene er jeg og Mamma da jeg ble døpt. Mamma var bare 20 år da hun fikk meg. Da hun kunne blitt 40 år satte jeg og min lillesøster inn bilde av henne i lokalavisen i nordnorge, med hvert vårt dikt vi hadde skrevet. Jeg vil dele mitt idag også-
Du var den eneste,
en engel uten like.
Hvordan er det mulig,
å finne noen slike?
For hver dag som går,
og hver natt som ender.
Jeg tenker ofte tilbake,
da vi holdt ens hender.
Bare for å vite det,
at noen er der.
En som passer på,
og bretter dine klær.
Bare å kunne si Mamma,
er noe jeg ikke forstår.
Å kalle noen andre det,
har jeg prøvd år etter år.
Du er den eneste,
som noensinne gang.
Kan sitte på sengekanten,
og synge meg nattasang.
Å savne noen her,
å lengte etter deg.
Det er den tingen,
som alltid vil såre meg...
Jenta di*
---------
Når jeg skriver, merker jeg at diktet sitter i hodet mitt. Jeg begynner og gråte mens jeg skriver, fordi jeg husker hva jeg tenkte på for hver setning jeg skrev første gang. Her på papiret står det datoen 10.03.03. Da var jeg 16 år og gikk på folkehøyskole. Jeg skrev utrolig mange dikt det året. Har tatt vare på alle sammen. Og det varmer og lese de om igjen. Og mimre. Men det minner også om at tiden flyr. Kanskje jeg skulle begynt å blogge et dikt i ny og ne. Vise de fram? Er det noen som er glad i dikt? Jeg har skrevet så utrolig mange. Alle har sine betydninger og meninger. Og rart er det med det.. Men de beste diktene, og de beste maleriene og tegningene mine, er fra jeg har hatt det vondt.
I ungdomstiden min var livet som en berg og dalbane, det er det nok for de fleste. Men fra glede til sorg var det ikke langt. En dag var alt bra, den neste var alt bare trist og leit. Enten pga av en kjæreste som ikke var der lenger, eller pga minner.
Da pleide jeg låse meg inne, høre på høy musikk, låter som gjorde meg enda mer trist. Også satt jeg i min egen verden og malte eller skrev. På en eller annen rar måte likte jeg det. Kanskje det er min medisin?
Jeg er i allefall glad for at jeg har oppkalt min datter etter Mamma. Når jeg skrev på julelappene idag, kjente jeg hvor deilig det var og kunne se navnene sammen igjen. Anette og Tina. De ble jo skrevet sammen ofte før i tiden. Og etterhvert kom også Hanne. Det er lillesøster. Hun var ikke så gammel da Mamma forlot oss :( Men hun fikk utseende hennes. Oh My, hun er prikk lik Mamma, og like vakker hele hun! Jeg har alltid sagt at hun fikk gleden av å se ut som henne, mens jeg fikk huske henne.
Jeg savner Mammaen min masse. Og idag er nok den første dagen etter at jeg fødte, at jeg har gitt meg tid til å tenke på Mamma. Man kommer aldri over noe slikt. Uansett hvor lang tid det tar, eller hvor gammel man blir. At tiden leger sår. Joda, man kan vokse det til tror jeg. At man kjenner på følelsene på en annen måte. En mer moden måte. Jeg har jo godtatt at hun ikke er her nå. Alikevel om jeg egentlig ikke vil det. Men jeg vet det nå. jeg har vokst og lært meg selv at hun kan høre meg når jeg ønsker det. At hun ser meg når jeg ønsker det, og at hun er der, om jeg ønsker det hardt nok.
Dagboken min er min kommunikasjon på mange måter. Der kan jeg skrive ned alt, og ofte skriver jeg til henne. Når mamma døde var jeg 8 år. Og jeg husker henne godt. Bildene jeg har av henne, er verdt alt i verden for meg. For de, kan aldri noen erstatte..
Men idag skal vi huske henne som det glade mennesket hun var. Hun smilte bestandig. Og latteren hennes, den kan ingen glemme. Den var spesiell den!
Gratulerer med dagen Mamma :)
(ikke spør meg om hva som skjedde med Mamma er dere snill, jeg vil ikke/kommer ikke til å svare på det)
