Nå er det på tide. Ja akkurat nå ikveld. Det var en av leserne mine som pekket meg på skulderen noen ganger, og ba meg skrive om dette. Dette er noe jeg vil snakke om, skrive om. Dele med dere, slik at dere kan dele med meg. Rekk opp hånda den som aldri har blitt mobbet på noen som helst måte.. det var ingen det nei? Tenkte meg det.
Vel. Nå skal mine mørke skyer ut å vandre her. Jeg har blitt mobbet. Og plaget. Det er også noe som har gjort meg sterkere, den dag idag. Men det sitter godt inne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men man har vel arr på en eller annen måte.
Da jeg gikk i 8 klasse. Begynte det. Det var vel også noen greier i 7 klasse, hvor en av venninnene mine pleide å slå til meg uten grunn, titt og ofte. Hun fant bittesmå grunner til å være sint, så fikk hun gjerne noen fler opp mot meg. Jeg husker spesifik en gang, jeg skrev en lapp til henne i timen: "Lykke t på reisen i live".. eller noe i den duren. Tilbake fikk jeg: "Pul dæ! Ka træng æ lykke t videre me?"
Vel, jeg kan jo le av dette nå. Vi visste jo ikke bedre. Og denne jenta er en fantastisk jente den dag idag. Med dette innlegget jeg deler nå, vil jeg ikke lære noen å ikke mobbe, men heller lære de som blir mobbet, og takle det.
Mange ganger skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake. Jeg ville oppfattet alt på en helt annen måte. Jeg ville reagert på en annen måte. Jeg ville oppført meg på en helt annen måte. Jeg skulle fått respekt. For det var akkurat det jeg ikke fikk. Var jeg slem? Jeg var vel egentlig ikke det. Men dumsnill, det var jeg.
En periode i 8 klasse, var så ille, at jeg ville dø. Jeg glemmer det aldri. Det startet vel med at jeg, og en annen i klassen, hadde planlagt og "slanke oss". Vel, spise sunnere, eller hva det nå enn var vi (trodde vi) holdt på med. Vi kaller henne for Brunøye (hun har vakre brune øyne ja). En annen dag hadde jeg vært på besøk til en annen klassevenninne, som vi herved kaller for isen. Der hadde jeg vel formulert noe som at hun trengte dette mer enn meg. Altså brunøyet. Jeg kan desverre ikke huske dette selv. Og jeg har ikke helt troen på at jeg faktisk sa dette. Men isen sa da dette til brunøyet. Brunøyet og isen var de to jentene som var "ledere" i gjengen vår, om vi kan kalle det for det.
Dette fikk selvfølgelig store konsekvenser. For det viste seg visst at det var "tøfft" og henge ut noen. Den uthengte ble da meg. Hele gjengen hengte seg jo på "ledern", så hva kunne vel de gjøre? De ble med dem. Jeg ble plutselig alene i friminuttene. De andre i gjengen kaller vi for firkanten, spissen og musa. (Jeg vil ikke bruke noen navn, så vi bruker noen lekenavn).
Siden brunøyet bodde rett ved siden av meg, fikk jeg mange sjanser til å be om unnskyldning. Men det viste seg at spissen og isen ikke skulle tillate seg dette.
Jeg husker spesifik en dag på skolen, da jeg sto ute i langfri. Bare meg og brunøyet. Jeg ba atter en gang om unnskyldning for noe jeg ikke hadde gjort, eller, i allfall ikke hadde ment noe som helst vondt med.
Og vi ble venner. Igjen.
Idet vi gir hverandre en klem, kommer isen og spissen ut ifra skolebygningen. Rett bort til oss. "Hun har sagt det igjen!". Jeg måpte! "Hva?". -"Hun har sagt at du er feit, igjen!", sier dem til brunøyet. Jeg ble helt forvirret, og sa:"Når? det har jeg vel ikke!". -"Jo! Hun sa det nettopp til oss. Inne på jentedoen"...
Og slik begynte det igjen. Jeg hadde ikke vært på jentedoen i det friminuttet. Det var det som var sannheten. Det var nå jeg skjønte at vi hadde begynt å lyve, for å mobbe andre. For å ha en grunn til å mobbe andre, slik at man selv ble kule.. Utrolig kult? Eller hva?
Jeg forble alene. Firkanten og musa, som bare hang på resten, gjorde egentlig aldri noe spesifik vondt. Bortsett fra at de tillot det. Og hang seg på. En uke da firkanten var ordenselev.. Hun kom bort til meg og sa unnskyld. Var ikke meningen og være slem. Håper det går bra. Jeg? "Åh, ikke tenk på det. takk takk, bare vær vennen min du".
Hun spurte om jeg kunne gå å hente melka til klassen (det var litt langt), og gå tilbake med kartongene etterpå. Jeg gjorde det. Selvfølgelig. Etterpå var hun sint på meg igjen.
Det her tok seg videre. Det virket som det skulle være veldig populært og henge meg ut. Jeg ble utnyttet for å stjele røyk av pappaen min, og gi til dem. Jeg gjorde det. Og hadde med brus på skolen til dem. Jeg gjorde det. Rett og slett fordi at da var de snille. Og det likte jeg. Dette var jo venninnene mine siden jeg kom til tr.heim. Siden jeg var 6 år gammel..
Jeg husker det toppet seg. Jeg fikk vite at mammaen til min storesøster (som jeg da aldri hadde møtt) var død. Dette sjedde i 8 klasse. Jeg tok det inn på meg. Fordi det var nært. På skolen møtte jeg en konvolutt på pulten min. Dette glemmer jeg ikke. De hadde gått sammen om det. Isen, brunøyet, spissen, firkanten og musa. Dette brevet leste jeg i slutten av timen. Jeg husker det rant over for meg.
Jeg reiste meg opp, og ropte høyt. HVA FAEN SKAL DETTE BETY! Elevene var på vei ut, men isen sto litt igjen: "Hva er det da?", og så litt dumt på meg. Som om jeg ikke hadde rett til å reagere. Jeg braste ut av klasserommet i gråt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle dette. Jeg husker lærern kom bort til meg. Han het Bjørn Ivar. For en fantastisk lærer jeg hadde. Han ville jo vite. Men jeg ville ikke si noe. Jeg ville aldri sladre. For det ville i allefall være ukult. Så jeg holdt kjeft. Mens jeg sto og gråt kom musa bort til meg. Stakkar musa, hun visste visst ikke hva hun var med på engang. Alle visste jo at hjernen bak det hele, var isen og brunøyet.
I brevet sto det at jeg ikke kunne gå å sutre over at noen i familien var død, og at det ikke var deres feil at også min mor var død (hun døde da jeg var 7 år, jeg vil ikke ha spm rundt det), og at firmaet til pappa hadde gått konkurs. Dette med firmaet skjønte jeg ikke da. Det var firkantet som leste avisen, så hun visste mer enn meg. Pappa hadde visst slått et firma konkurs en gang, og startet et nytt. Noe jeg ikke hadde peiling på i denne alderen.
Det brydde meg ikke. Men når det gjalt Mamma. Vel. Ingen snakker om Mamma på feil måte. Eller bruker henne mot meg på noen måte. Der gikk grensa.
Jeg klarte ikke å se enden av dette. Det var helt jævli. Jeg var og ble for meg selv. Fant meg et par jenter i en paralellklasse, som jeg hang litt med. Men sannheten var jo at jeg ville ha tilbake mine venninner. Allikevel om de var helt jævlige mot meg. Det var de som kjente meg. Det var de jeg hadde hatt, siden før Mammaen min døde. Jeg ville bare ha dem. Og ingen andre.
Jeg husker en helg. Jeg satt hjemme på rommet mitt. Det var Lørdag. Jeg hadde lukket meg inne foran tv´n min. Potetgull og brus hadde jeg. Så ringer tlf. Dere vet når man bor i et stort hus, så ringer alle tlf. og man kan svare nede, og løfte av røret oppe.. og tyvlytte om man vil.. osv.
Jeg svarte på den trådløse hustlf. I et annet rør var lillebroren min. Han var vel 5 år eller noe den gangen. JAbbet på morsomt i den andre enden og var bare søt. Men fra innkommende samtale, som jeg sier "hallo???" til.
-"Få den drittungen til å legge på røret!"
Dette husker jeg så godt. Det var fra festen til Hanne "rosa". En jente som visstnok var veldig populær, og alltid gikk i rosa. Alle var der. Hele skolen var trolig invitert. Alle, unntatt meg?
En stemme lød: "Ringe ifra fæstn t Hanne, vi vil bare si at AILL som e på fæstn her, HATE dæ!"
Hvordan kunne dette skje? Den ene kvelden jeg skulle kose meg? Fallt i biter. Det ble stygt. Jeg var lei. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om at jeg hadde en fantastisk familie rundt meg. Jeg tror det er vanlig. Man tenker seg at skolen og "gjengen", det er hele livet. Det suger og være tenåring. Det gjorde det for meg i allefall. Før jeg visste ordet av det, satt jeg med en sløv saks i et desperat forsøk på å kutte hovedpulsåren min. . .
Som dere ser, klarte jeg ikke det da. Det endte vel opp i at jeg gikk amokk på rommet mitt. Skjønte ikke hvorfor livet var urettferdig og hva faen jeg hadde gjort galt.
Livet var svart. Jeg låste meg inne. Med dagboka mi. Jeg skrek meg i søvne hver eneste kveld. Og noen ganger, så drømte jeg. Jeg drømte at jeg ble venn med isen og brunøyet. Og atalt løste seg. At alt var fint. Men så våknet jeg. Jeg innså at jeg bare hadde drømt, og jeg begynte å gråte. Mens jeg sto opp, mens jeg pusset tennene mine. Mens jeg kledde på meg. Jeg gruet meg. Jeg gruet meg som et helvette til å dra tilbake på skolen. Hvordan ble denne dagen? Verre enn dagen igår?
På et eller annet tidspungt, løsnet dette opp. Jeg husker ikke når, heller ikke helt hvordan. Men det jeg skal ha fram her, er til dere som er i en lignende situasjon. Ikke tillat det. Ikke vær dumsnill som jeg var. Man må gå høyt med nesen, og vise, at dette er man for god til. Og det er DRIT vanskelig. Det er nesten umulig. Men om du klarer det. OM du virkelig klarer det. Så har du vunnet. Ingen vil plage noen som ikke bryr seg om det. Det er jo døds kjedelig. Og aldri rakk ned på noen. Heller bare se dumt på dem.
Eller si "Javel, jeg trenger i allefall ikke å snakke dritt om deg, for å heve meg selv". Deretter gå, og aldri si et ord til. Vedkommende vil føle seg dum. Skulle ønske jeg var smart nok til å gjøre dette. Eller at noen fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Men dette er kanskje konsekvensene med å vokse opp uten Mammaen min. Jeg hadde ingen som sto meg nærme nok til at jeg ville fortelle om det.. om dere skjønner?
Puh.. det ble langt. Kjenner jeg ble litt trist nå. Er en stund siden jeg har følt på disse følelsene. Men jeg har godt av det. Det minner meg på at jeg ikke skal gjøre slik mot andre. Og når noen blir mobbet, så klarer jeg sette meg inn i siyuasjoner. Dette var vel den største hendelsen. Men det var mange fler. Bare mindre.
Jeg vil til syvende og sist si at alle disse. (utenom spissen, hun har jeg ikke kontakt med lengre, men vi er ikke uvenner). Jeg er ikke uvenner med noen. Vi kom oss over dette. Og alle disse jentene, er mine beste venninner den dag idag. Jeg vet ingen er stolte over hva som skjedde. Men vi var unge. Og på en eller annen rar måte, så er jeg glad for at dette skjedde. For det har gjort meg til meg. Kjenner jeg ble litt smårar etter at jeg nå har skrevet det. For jeg tror faktisk aldri jeg har vært så åpen om dette. Vet at noen av disse venninnene kommer til å lese dette. Men det får bare være. Spist er spist ? Jeg håper det er noen av "dagens slemme" den dag idag som leser. Som kanskje ikke vet hvor vondt andre har av de små tingene som blir sagt og gjort.. vær god mot hverandre. ALLTID. Livet er for kort til at vi skal ha det vondt. Og når man ikke liker noe, gjør så godt du kan, å finn minst 1 positiv ting med vedkommende. God Natt kjære lesere..
Hilsen Anette-Marie <3 <3 <3
