Jeg vil starte med å si, at jeg trener fordi jeg elsker å trene. Jeg trener fordi det er en av hobbyene mine, og jeg trener for å holde meg i form og være fit. Jeg trener ikke for å bli tynn.
Også er dette viktig: Jeg har aldri hatt Anoreksi, og jeg kommer heller aldri til å få det.
Jeg oppfordrer ingen til å slutte og spise. Personlig elsker jeg mat, og jeg elsker og kose meg med godteri i helgene. Dette kommer jeg aldri til å slutte med. For det første synes jeg at det kjempestygt å være for tynn, og for det andre, så kunne det aldri falle meg inn og sulte meg selv.
Jeg skriver om MINE mål innenfor trening, og jeg skriver også at jeg vet det er knallharde mål. Men jeg elsker å utfordre meg selv.
Jeg har nå endret målene mine når det gjelder vekt, på grunn av alt det negative om Anoreksi som kommer inn i kommentarfeltene her. Dere skal vite at jeg bryr meg ikke om at jeg veier 53, 55, eller 58 kilo. Jeg bryr meg om hvor lav fettprosenten er, og hvor masse muskler jeg har. Målet mitt er å trene så jeg får større muskler og FORMER på kroppen. Jeg har aldri vært undervektig, og kommer ikke til å bli det. Fordi om to personer er like høy, så kan vekten som er normal for en være forskjellig. Jeg feks har veldig tynn kroppsbygning. Altså, beinbygning. Og da veier jeg kanskje mindre enn en person på samme høyde som ser omtrent lik ut.
Nå skal jeg fortelle dere om mitt forhold til Anoreksi. Jeg føler at dette har blitt en så stor del av hverdagen til alle som kjenner vedkommende og henne selv, at jeg nå kan fortelle om det. Det er ingen hemmelighet lenger. Hun skjemmes ikke over dette, og tror bare det er bra at unge jenter får vite om det. Fikk tillatelse til å være åpen her.
(Dette er min søster og meg, sommeren 2007)
Min søster har Anoreksi. Hun er et år yngre enn meg, og har slitt i flere år nå. Da hun mistet seg selv til sykdommen, mistet jeg min aller beste venn. Dette er noe jeg har hatt store problemer med å godta, i flere år. Aldri har hun vært feit, men kanskje litt kraftigere i kroppen. Hun begynte å trene, og spise sunt, og jeg var en som sto henne nært, og hjalp til å motivere til å fortsette med det. Etterhvert begynte hun å bli veldig slank, og jeg fortalte henne at nå så hun bra ut, men måtte ikke gå ned noe mer i vekt, for det begynte å bli drøyt.
Hun klarte ikke å slutte. Hun sluttet og nyte godterier, hun sluttet og spise alt som hadde for masse kalorier, eller normale kalorier. Hun ble tynnere og tynnere, og til slutt var det så ille at hun ikke kunne spise en tyggis uten dårlig samvittighet.
Hun ble sliten. Hun orket ikke mye. Hun kunne ikke trene lenger, og hun kunne aldri nyte en vanlig middag mer. Hun fikk diagnosen Anoreksi av legen.
(Susanne, Bildet er fra januar. )
Hun måtte begynne i terapi. Og jevn oppfølging av legen. Til slutt begynte hun å få vondt i beina, fordi at hun var så skjør. Hun sluttet å ta telefonen til venner og familie, og stengte alle ute. Den eneste som var nær, var hennes mor, og kjæresten som hun da bodde med. Hun ble så tynn, at hun ble tvangsinnlagt. 32 kilo var alt som var igjen på henne.
Nå har hun vært syk i tre år ca. Det har vært tårer, sinne og redsel opp i alt dette. Men det værste for min del var å miste min beste venn. Og se at hun sakte men sikkert bare ble borte fra oss. Hun ville bli frisk. Ble skrevet inn og ut. Ble bedre. Kom ut i hverdagen. Ble værre igjen.
(Min søster Susanne, og meg. Sommeren 2008)
Nå tror jeg faktisk at det kan hende hun blir frisk igjen. Hun sier i allefall at hun endelig har forstått oppe i hodet, hva som må til for å bli frisk. Man blir kanskje aldri helt frisk igjen, men håpet om en mer normal hverdag er der. Hun har begynt å snakke mer med meg. Se meg igjen. Møte familie. Møte venner.
Nå går hun på skole i Bodø, og jeg tror det er kjempebra for henne og fokusere på noe hun liker. Hun sier at hun heller vil dø, enn å måtte gå igjennom dette en gang til. Fordi at alt hun ønsker livet sitt tilbake.
Denne sykdommen er utrolig vanskelig for familien og vennene rundt en, og forholde seg til. Jeg tror jeg har prøvd alle mulige måter på kommunikasjon opp igjennom årene. Og se en som står deg nærmest, falle slik bort fra deg, er skikkelig vanskelig. Jeg begynner å gråte av å skrive om dette kjenner jeg.
Søsteren min var verdens herligste jente før sykdommen her. Hun var kjempemorsom, og vi kunne gjøre alt sammen. Vi lekte, festet, lo, og fant på masse galskap sammen.
Jeg husker at jeg alltid var misunnelig på henne. Hun hadde den fineste rompa av oss alle. Det var bare henne en jeans kunne sitte så fint på, mens på meg hang de bare. Hun hadde alltid kule klær, og var kjempeflink til å sminke seg. Sammen hadde vi mange felles interesser, og mange felles venner.
(Susanne rett før hun ble syk. Verdens peneste jente!)
Da jeg hadde personlige problemer og bodde her nede i Oslo, var det først og fremst henne jeg ville snakke med det om. Men det gikk ikke. Det kom opp en vegg foran henne, sammen med sykdommen. Hun mistet gløden sin. Ble bare borte fra oss. Jeg reagerte med å være trist. Jeg reagerte med å bli kjempesint. Det hjalp ikke.
Hun har innrømmet at hun ble litt påvirket av meg og all denne treningen min jeg begynte med da jeg flyttet til Oslo. Jeg skrev mye om at jeg trente på bloggen, men var da heller ikke flink til å skrive hva jeg trente og hva jeg spiste hele tiden.
Jeg har slitt med å skyldfølelse, og jeg har ønsket ting ikke ble slik de ble. En periode sluttet jeg totalt og skrive om trening og kosthold. Men i ettertid har jeg innsett at det er ikke slik det skjer. Det er ikke noen som kan påta seg skylden for dette. Dette er en sykdom man rett og slett mister seg i, når man ikke lenger har et sunt forhold til mat.
Det er viktig for meg og dele denne historien med dere, for jeg vet at jeg har mange unge lesere. Dere jenter der ute skal vite at jeg trener mer enn en vanlig person, og har andre mål enn å være tynn. For å oppnå det jeg vil, må jeg spise spise spise masse masse proteiner. Jeg kommer aldri til å slutte og spise, og jeg vil dere skal vite at dette er en alvorlig sykdom, som man ikke skal tulle med.
Susanne mistet hele livet sitt i flere år, og kanskje hun mistet mange venner også. Hun var ung og mistet seg selv opp i alt dette. Det er ikke gøy å aldri mer kunne kose seg med en familiemiddag uten å tenke over hvor masse man egentlig spiser.
Jeg oppfordrer ingen til å slutte å spise. Jeg oppfordrer til å ha et sunt forhold til mat. Nyt masse godterier i helgene, men bare i helgene. Da gleder man seg mer, og det blir bedre enn om man spiser det hver eneste dag. Dette er jo ikke for å være tynn. Dette er fordi at kroppen din ikke har godt av alt godteriet. Tennene dine har ikke det, og heller ikke hud, hår eller fordøyelse. Om man overspiser og har fedme, så er ikke det sunt heller. Men jeg må understreke dette, og dette var riktig tidspunkt for meg og dele historien med dere på.
Håper dere nå skjønner litt mer. Jeg har en interesse i trening generelt. Og jeg er ikke opptatt i å veie minst mulig. Det gjør meg fryktelig vondt når jeg ser dere "angripe" meg med at jeg oppfordrer til Anoreksi. For det stemmer ikke.
(Susanne og meg på Julefest. Julen 2006)
Jeg elsker deg over alt på jord jenta mi. Snart skal du bli frisk og være hos meg igjen som før :)
