Look At Me

Nesten hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Det hele begynte for 12 år siden, da jeg flyttet til Norge fra Sverige. Jeg har asiatisk utseende pga. asiatiske gener, og skilte meg ut ifra mengen både fordi jeg var svensk og pga. utseendet mitt. Måtte begynne på ny skole i 2. klassen pga. flyttinga, og jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å begynne på ny skole, i nytt land. Jeg skilte meg som sagt ut, og det tok ikke lang tid før ertinga begynte. Jeg ble kalt stygg og feit, selvom jeg hadde en normal vekt. Jeg tenke at det var normalt og at de sikkert skulle gi seg etterhvert, men det skjedde ikke, og ertinga gikk over til mobbing.

 Det var en guttegjeng på 3-4 stykker, med en person som "lederen" i gjengen, la oss kalle han for "Thomas". Når det ble vinter dyttet de meg i snøen mens de ropte stygge ting som "kineser! du er stygg og feit!" osv. Venninne mine var redde for at de også skulle bli dratt inn i det, så de trakk seg unna når de skjønte at det skulle skje. Det gikk så langt at jeg faktisk kom til skolen på morgenen før de i det hele tatt låste opp skolebygget, fordi "Thomas" og gjengen hans bodde i samme område som meg, og hadde samme vei til skolen som meg. Årene gikk, og mobbingen fortsatte. 

Skolen fikk vite at jeg ble plaget, men jeg følte ikke at de gjorde noe spesielt med det.. Så begynte ungdomsskolen, og klassen ble splittet. Måtte få meg nye venner, begynne i et nytt miljø igjen og i en ny klasse. Jeg hadde nå fått en del psykiske problem, som veldig dårlig selvtillit, hadde problemer med å stole på folk, og jeg hadde problemer med å knytte meg til folk. Jeg gikk fortsatt på samme skole som "Thomas", og jeg unngikk han så godt jeg kunne. Men alle de psykiske probleme satt enda inni meg, og ordene de har sagt tenkte jeg på hver dag. 

Til slutt sprakk det, og jeg klarte ikke mer. Jeg hadde holdt alle følelsene mine skjult, men nå klarte jeg ikke mer. Jeg var livredd for "Thomas" og gjengen hans, jeg var livredd for ordene de har sagt, for alt de har gjort mot meg. Jeg begynte å skade meg selv, å kutte/skjære meg selv med skarpe gjenstander. Til tider ble jeg så desperat at jeg brukte alt jeg kunne finne på rommet mitt, sånn at mamma ikke skulle merke noe. Jeg brukte nøkler og alt annet jeg hadde tilgjengelig på rommet som var skarpt. Mamma merket det likevel, selvom jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule de røde merkene på armen min. 

Hun prøvde å skaffe meg hjelp med en gang, men fikk bare avslag. Vi fikk beskjed om at man måtte være suicidal, og at psykologene ikke visste hvordan de skulle takle det (sånn jeg har oppfattet det). Det var såpass tabu at ingen kunne hjelpe oss, og selvskadingen fortsatte. Til slutt fikk jeg meg en kjæreste jeg møtte over nettet. Han likte meg virkelig for den jeg var, og han sa så utrolig mange fine ting til meg! Han gav selvtilliten min et skikkelig "boost", men til slutt gav han meg et ultimatum. "Det er meg eller kuttingen" sa han. Jeg har aldri kjent en så fantastisk gutt som han, så jeg prøvde alt jeg kunne, og sakte men sikkert klarte jeg å slutte med selvskadingen:) Forholdet vårt ble over etter 4,5 år, med mange gode minner. Og selv om det er slutt, så kommer jeg alltid til å huske han. Det var han som gav meg motivasjonen til å slutte med selvskadingen min! Jeg begynte å skrive dikt istedenfor for å få utløp for følelsene mine, i tillegg til at jeg endelig fikk hjelp hos psykolog, etter mye venting. 

Per dags dato er jeg helt friskmeldt psykisk, og jeg har det utrolig bra :)! 

Mammaen min har startet opp Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS, www.selvskading.org ) og det er noe som virkelig trengtes! Er utrolig stolt av det arbeidet hun gjør, og jeg er stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet! Jeg planlegger å skrive bok om oppveksten min, mobbingen og selvskadingen min, og skal starte skrivinga til høsten :) Vil oppfordre alle som har har blir mobbet eller driver med selvskading å få tak i hjelp, finn noen man kan snakke med! Alt blir mye lettere da, selvom det kan være j*vlig tungt til tider, så må man bare prøve så godt det går å være sterk. 

Er det virkelig verdt å la familie og andre nære gå rundt å være bekymret hele tiden for at noe skal gå galt? Vet at det er tungt, men prøv. Det hjelper til slutt, tro meg! Og hvis du trenger det, bruk god tid! Det viktigste er å få utløp for følelsene på andre måter :) Og hvis noen av dere der ute føler for det, kan dere få mailadressen min av Anette hvis dere føler for å ta en prat mellom oss to :) Jeg sender alle dere der ute som har det vondt masse gode tanker, og mange varme klemmer! <3 PS. her er en link til en artikkel jeg var med i for et par måneder siden: http://www.helgeland-arbeiderblad.no/nyheter/article4998258.ece :) - Emma.

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Det startet for fullt i midten av tredjeklasse. De andre barna hadde vært ekle mot meg gjennom hele barneskolen, men etter jul i tredjeklasse flyttet bestevenninnen min. Hun som alltid hadde beskyttet meg, tatt meg med vekk når guttene begynte å kalle meg feit. Jeg var alltid den største jenta i klassen, og jeg brydde meg ikke. Jeg har alltid hvert fornøyd med hvordan jeg ser ut. Derfor ble det ekstra ille å høre at jeg var stygg, feit og ikke burde eksistert. I starten etter at bestevennen min flyttet lot tok jeg det kaldt. Guttene fortsettet å si stygge ting og jeg ignorerte. Slik gikk det ut tredjeklasse. 

Da jeg kom tilbake til fjerdeklasse oppdaget jeg at jentene ikke ville snakke med meg, de ropte navnet mitt og løp. De lo av meg bak ryggen min og trøstet de som skulle sitte ved siden av meg i timene. ?Det går bra, du skal bra sitte ved siden av Sofie ut uken?, sa de. Jeg latet som jeg ikke hørte dem. Holdt meg inne i friminuttene eller satt på en benk alene. Så ble de bedre, de sluttet å være ekle, sånn plutselig. Jeg fikk sjokk. Det var tre stykker som kom til meg å ville leke. ?Anders?, ?Mina? og ?Ella?. Jeg ble helt satt ut og overlykkelig. Vi lagde en klubb vi kalte ?nintendoklubben?, og jeg roet meg ned, jeg hadde venner, og alt kom til å gå bra. Og alt var bra ut fjerdeklasse. Men da jeg begynte i femte ville ?Anders? snakke med meg mer. ?Mina? og ?Ella? begynte å snike seg rundt og kom med dumme unnskyldninger for hvorfor vi ikke kunne leke sammen. Vi hadde begynt på dans sammen, og plutselig byttet begge to kurs, uten å si i fra til meg. Jeg forstod ingenting. 

Men fortsatt lot jeg det gå, jeg ville ikke innse at folk ikke ville være vennen min. Helt til en dag jeg kom på skolen i 12 tiden siden jeg hadde vært hos tannlegen. Da finner jeg ?Anders? stående med klassebamsen, og hele klassen rundt han. Han har festet en snor rundt halsen på den og slår den i veggen. Alle barna står å ler. Jeg spør hva som er så gøy, og en av jentene ?Susanne? snur seg og sier : ?Vi later som det er seg, Sofie?. I det øyeblikket stoppet hjertet mitt et øyeblikk. Og noe begynte å boble i meg. Jeg var ferdig med å ta all dritten, og jeg angrep ?Susanne?. Jeg slo og sparket å rev henne i håret. Jeg var så sint og såret at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var det dummeste jeg kunne ha gjort. Nå syntes guttene i hvertfall at det var gøy å mobbe meg, og jentene fikk enda mer å baksnakke meg for. Gjennom femteklasse ble jeg sendt til rektor 10 ganger for ha å slått noen. Jeg hadde møter med helsesøster for å snakke om aggresjonen min, og når jeg prøvde å fortelle hva det var, så var det ingen som trodde meg. Da jeg begynte i 6.klasse orket jeg virkelig ikke mer. Jeg satt stille å ville ikke ha noen venner, jeg snakket ikke høyt i klassen, jeg gikk å satte meg inni skogen i friminuttene, jeg gjemte meg for de andre elevene. Men jeg hadde alltid noe å glede meg til etter skolen, jeg skulle i stallen eller på gitar spilling. Så jeg drømte meg bort til det. Det som ikke var så kult var når jentene fant ut av det. ?Hæ, driver duuuu med ridning, du må jo knuse hesten så stor som du er.. ? Alt jeg gjorde var galt. 

Det var mamma som reddet meg. Hun nektet at jeg skulle bli svak, så hun ba meg forsvare meg selv. Hun ba meg be dem stoppe. Etter juleferien i 6.klasse bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade. Jeg ba om ordet i klassens time. ?unnskyld? Sa jeg. JEG jeg som hadde blitt plaget, dyttet og mobbet av alle de egoistiske ungene i klassen min. Ordet lå som oppkast i munnen min, men jeg gjennomførte. ?unnskyld for at jeg har slått dere, bitt dere og skreket til dere. Men det deres egen skyld.? jeg kan fortsatt huske utrykke til ?Anders? da jeg sa det. Han begynte å gråte. 

?jeg vil be dere slutte, slutt å si at jeg er feit, slutt å snakk stygt om meg, slutt å le av meg, slutt. Jeg blir lei meg, veldig lei meg. Jeg får ikke sove om nettene. Jeg har ikke lyst til å gå i klasse med dere lenger. Kan dere slutte? Lar dere meg være i fred, skal jeg la dere være i fred. Om dere er snille mot meg, er jeg snill mot dere.?

Da jeg var ferdig gikk jeg. Det var den beste følelsen i verden, jeg hadde sagt ?stopp?. Den samme kvelden dukket nesten alle jentene fra klassen opp på døra og så unnskyld til meg. Og dagen etter gjorde guttene det samme. Jeg ble plutselig invitert steder, folk lo med meg, ikke av meg, jeg fikk høre at jeg var pen. Resten av barneskolen ble bra. Jeg gledet meg til å gå på skolen for første gang. Det jeg angrer på var at jeg ikke sa stopp tidligere. 

Riktig nok så ble ikke alt bedre.. Da jeg begynte på ungdomskolen ble det ikke godtatt at jeg skilte meg ut. Jeg er fra Bærum, men har aldri hatt ?stilen?. Det at jeg gikk med klær fra cubus var ikke populært. At jeg ikke brukte sminke ble ofte nevnt. Men det er små ting som jeg overså. Jeg hadde venner som likte med meg, men som ofte sa:?Sofie, du kan ikke prøve å være LITT mindre freak??. Jeg prøvde ikke. Jeg ville ikke. Jeg kom meg gjennom ungdomskolen, ganske lei av at folka alltid skulle kommentere vekten min eller hva jeg hadde på meg. Jeg var ikke perfekt, jeg brukte ikke merke klær og jeg sa det jeg mente. Ikke populært. På VGS ble det lettere å rømme fra tingene. Klassen min var ekkel mot meg der også, men jeg hadde vokst så mye fra mobbingen på ungdomskolen, og barnskolen og det faktum at jeg sa stopp. Jeg karte ikke ta det til meg mer. Det falt av som regn på plast. Jeg gikk på teater, noe som heller ikke var godtatt, og der lærte jeg å ha det gøy. Jeg lærte å snakke i store forsamlinger, og jeg lærte å elske oppmerksomhet. Derfor kunne jeg snu alle kommentarene til noe positivt. Innerst inne såret de, men jeg kunne more meg med dem. Det var tåpelig Hvorfor skulle de gidde å bruke energi på å mobbe meg for å bruke sekk og joggebukse på skolen? Jeg må le når jeg tenker på det nå. 

Da jeg begynte på folkehøyskole i 2009 så oppdaget jeg at det er veldig mange som har slitt med mobbing, ikke bare meg. På FHS ble jeg aldri mobbet eller holdt utenfor, og jeg oppdaget hvor skikkelige mennesker kan være. Jeg oppdaget at en klasse kan være venner og glad i hverandre. Jeg er fortsatt litt i sjokk. 

Jeg vil anbefale alle som blir mobbet, uansett hvor vanskelig det er, å si i fra. Si stopp. Det hjalp for meg. Blir du mobbet så vil jeg også anbefale deg i å begynne på teater, det styrker selvtilliten noe voldsomt. MvH tidligere mobbeoffer, nåværende jente med mye selvtillit og mange gode venner. 

Hilsen Sofie Fra Bærum

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Idag er det en dansk jente som deler med oss: 

Jeg var 13-14 aar og gik i 7'ende klasse. Der var Anne i min klasse, som jeg havde vaeret bedste veninde med i mange aar, og paa et tidspunkt starter der en ny pige i vores klasse lad os kalde hende for Stella. Vi var bedste veninder i lang tid og vi var de 3 populaere piger i klassen. Jeg ved faktisk ikke helt hvad der gik galt, men jeg har altid vaeret min egen person og jeg har altid vaeret ligeglad med hvad andre syns om mig eller om det jeg goer. Jeg goer hvad jeg har lyst til. Og maaske var det det som gik galt at de ikke kunne " styrer" mig saadan som de gerne vil have det. 

Jeg tror lidt jeg har fortraengt detaljerne, og det er ogsaa lige meget. Men i starten var jeg bare ked af at gaa i skole, men til sidst graed jeg hver evig eneste dag inden jeg skulle afsted. Omme i skolen var der ingen som talte til mig. Alle inogrerede mig og hviskede om mig. Jeg kan huske en dag jeg havde taget en lidt fjollet hat paa. Saa var der en af pigerne fra paralel klassen som tog den fra mig og smed den i toilelettet. Jeg var lige kommet i skole, den dag gik jeg graedene hjem og kom aldrig tilbage til den klasse. Der var lang tid hvor jeg ikke gik i skole, men vi fandt en ny skole. 

Problemet var bare at i 7'ende klasse her i DK bliver man jo konfirmeret paa det tidspunkt. Og saa gaar man til konfirmations forberedelser. Og det gjorde jeg ogsaa. Og jeg blev noedt til at blive ved med at gaa sammen med den gamle klasse. Men til sidst kunne jeg ikke klare det mere, saa jeg gik til forberedelserne med den nye klasse, men skulle konfirmeres med den gamle. Den nye klasse blev konfirmeret foer mig. Og her i dk har vi noget der hedder "blaa mandag" , det er mandagen efter man har holdt festen, saa tager man med sin klasse ud og shopper og hygger sig og holder fest. Og bruger nogle af de penge man har faaet i gave. Jeg kom heldigvis paa min blaa mandag med den nye klasse, selvom jeg ikke havde holdt min fest endnu, saa gav min mor mig nogle penge saa jeg kunne hygge mig med mine nye klassekammerater.
Jeg gik paa den nye skole fra sidst i 7'ende klasse til og med 9'ende klasse, og det var den bedste skole, jeg havde det saa godt der. Alle var venner med alle. Den gik desvaerre bare kun til og med 9'ende.

10'ende klasse tog jeg paa en anden skole. Jeg gik i en klasse som bestod af 5 piger og 23 drenge. Jeg har altid vaeret en rigtig drengepige ;o) Klassen her var ikke helt almindelig, det foregik nemlig saadan at man havde 3 almindelige skoledage og saa 2 dage paa teknisk skole. I oevrigt en rigtig god ide. Naa men det meste af det skoleaar gik smertefrit og vi havde det super sjovt. Saa lige pludselig, begyndte de fleste af drengene at vaere rigtig lede ved mig, kan ikke lige huske det helt praecist. Igen tror jeg det er det der med at jeg er en utrolig selvstaendig person, som er ligeglad med hvad andre syntes. Vi var denne her klike paa os 5 piger og saa nogle af drengene, og vi hyggede os rigtig meget og det var da heller ikke nogle af dem der var lede. Det var de andre drenge. Og jeg begyndte igen at blive ret ked af det. Ikke helt som sidst for jeg havde jo heldigvis mine venner.
 

I denne her periode var det ogsaa at vi begyndte at gaa til fest og i den by hvor jeg boede var der et diskotek hvor man kun skulle vaere 16 aar for at komme ind. og som havde aabent 1 gang om maaneden. Engang havde jeg saa faaet nok af alt det her terror. Jeg tog en flaske og smadrede den og saa skar jeg mig selv op ad armen ude paa et ad toiletterne. Ikke for at begaa selvmord, jeg vidste paa det tidspunkt ikke hvorfor jeg gjorde det. En ad pigerne fra klassen fandt mig og jeg fik hende til at love ikke at sige noget til nogen. Og jeg lovede ikke at goere det igen. Men det skete igen og igen. Jeg skjulte det for min mor, men jeg tror jeg proevede at vise det til laerene, men der skete ikke noget. 

Det der med at skaere sig gjorde jeg i mange aar nogle gange flere gange om maaneden og andre gange maaske 1 gang hver 3 maaned, afhaengig af hvordan jeg havde det. For pokker da, jeg fik det jo meget bedre af det. Senere har jeg fundet ud af at grunden til at jeg fik det saa godt var jo fordi al den smerte jeg havde inden i mig kom ud og blev til noget materielt, istedet for bare at hope sig op indeni mig. For paa et tidspunkt bliver man altsaa traet af at graede.
Set i bakspejlet saa burde jeg have snakket med en psykolog allerede efter foerste gang jeg blev mobbet, eller lige efter jeg havde skiftet skole pga af grunden til jeg skiftede skole. Jeg fik det jo ikke rigtig bearbejdet med nogen udover mig selv. Jeg talte jo ikke med nogen om det. Hverken om at blive mobbet eller det at skaere sig selv.

Jeg er ovre det nu og har ikke skaaret mig selv i 5 aar. Og kun meget faa af mine veninder ved hvad jeg har gjort. Jeg havde en krise for nogle aar siden da min allerbedste veninde pludselig var blevet veninder med Anne, de havde moedt hinanden via et studie og jeg blev rasende paa min veninde fordi hun fortsat ville vaere venner med Anne efter det hun gjorde imod mig. I virkeligheden var det jo Anne jeg selvfoelgelig var sur paa. Eftersom jeg er vokset op i en lille by blev hun jo med tidens loeb venner med alle mine nye venner. Men at hun flere aar efter skulle komme og stjaele min bedste veninde som er fra en helt anden by. Det blev bare for meget. Heldigvis tror jeg ikke de haenger ret meget ud sammen mere, men jeg frygter hvis jeg engang kommer til min venindes fest og Anne ogsaa er der. Det er jo saa mange aar siden, men jeg vil aldrig kunne tilgive Anne. Aldrig.

Jeg tror paa en maade man kan formindske mobning paa, ihvert fald i Dk, jeg ved ikke hvordan det er i Norge. Men det er at indfoere skoleuniformer, saa alle boern er klaedt ens.
Kaerlig hilsen Mille Fabricius 

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Hele for meg begynte i 1 klasse. Ble ertet fra dag en pga jeg stod for det jeg mente. Har alltid vært en liten jente med store meningen. Kanskje litt store for enkelte! Det jeg ikke visste var at dette kom nesten til å ta livet av meg. Den dag hvor jeg står idag vil ikke jeg unne min verste fiende. Dagen jeg kom i første klasse var jeg ikke sjenert. Presenterte meg for den jeg var og stod stolt og viste frem klærne jeg gikk i. Første ordet som kom ut var; "du er feit". Det var mitt første mobbeord som jeg fikk mot og det såret meg ikke den gang. Årene gikk og ord ble til handlinger. Den tøffeste på skole var "joakim", han var den som startet alt. Fikk alle til å stå å se på meg og begynne med ord. Da jeg kom i 5 klasse og enda ikke hadde sagt ifra til noen så gikk ting lengre. Det begynte i det små at "joakim" og vennene hans stengte meg inne på doen, den 4 gangen de gjorde dette så kastet de inn en røykbombe mens jeg var innestengt. Det hele endte med at jeg besvimte og måtte kjøres på legevakten. 

Det var en fryktelig vond tid. Alle ville ha svar, var det du som startet det? hvis ikke hvem var det? hvorfor gjorde de det? hva har du gjort de? tusen spørsmål som jeg ikke hadde svar på. Det verste er at jeg husker det. Jeg skulle ønske at de skadet meg så mye at jeg ikke husket det. Kanskje jeg hadde hatt et bedre liv da? Tiden gikk og ting roet seg. Joakim og gjengen ble glemt i mørket. Og jeg kunne kose meg med barndommen min. I slutten av 6 skulle jeg plutselig oppdage at Joakim og de hadde planlagt noe i lengre tid. Jeg husker dagen som den skulle vært igår. Jeg tror faktisk jeg aldri kommer til å glemme dagen. Dagen jeg vandrer ut av klasserommet og ser at Joakim og de står i enden av gangen. Redselen gikk gjennom hele kroppen og jeg visste virkelig ikke om jeg skulle grine, skrike eller løpe. Jeg var livredd. Jeg så de hadde sinne i øynene, et sinne jeg aldri kunne forstå meg på! Hvorfor meg? 

 Jeg kom til enden av gangen, prøvde å overse de og gå rett fram. da jeg skulle ta første steg i trappen kjenner jeg en hånd mot ryggen som presset meg nedover trappen. Jeg skrek idet jeg falt .. det stoppet ikke der, det var flere trapper, flere slag mot mot ansikten og flere spenn mot magen. Jeg kom ut fra det hele med en knekt arm og hjernerystelse. Jeg gikk bort til kontoret på skolen og jeg gren som jeg aldri hadde gjort før. Jeg prøvde å fortelle alt som hadde skjedd, men det eneste jeg fikk i svar var; Er du sikker på du ikke har gjort noe mot de siden de har gjort dette mot deg? 

Jeg stod der som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Mamma og de ble kalt inn til møtet. Vi snakket en god stund og Joakim og vennene ble også kalt inn. Foreldrene dies sa det bare var barneoppførsel og at det kom til å gå over. 

 Ting roet seg og tiden gikk... Da jeg begynte på ungdsomskolen følgte Joakim og en annen venn av han etter meg. De havnet i samme klasse og jeg trodde jeg hadde møtt døden. Problemer hjemme begynte å vokse, bestefaren min døde. Mannen som betydde mest for meg i livet var bare vekk, støtten jeg alltid hadde hatt var ikke der lengre. Jeg følte meg fryktelig tom og ensom. Hvem nå skulle skjønne og forstå? Det gikk et år uten noen problemer, ting var fredelig og jeg koste meg i ungdomstiden. Tiden var tøff for meg. Jeg var omringet av en familie med kreft. følte alt jeg hadde rundt meg visnet og at alle bare forsvant. Jeg bygget følelser inni meg og de vokste fort. 

 Da jeg kom i 9ende klasse begynte det igjen. Denne gangen var det ... ja. Får gåsehud av å tenke på det. Jeg sliter så mye den dag idag pga alt som har hendt og er fælt å tenke på at de personene har ødelagt så utrolig mye. Jeg skulle ha svømming, noe som jeg hatet. Som enhver jente på den alderen var jeg usikker på kroppen min og likte ikke meg selv i bikini eller badedrakt. vi koste oss og svømte rundt og lekte. Plutselig kjenner jeg at jeg blir dradd under vann. Jeg får meg ikke opp og får helt panikk. Tankene som gikk rundt i hodet mitt var; kommer jeg til å dø? hva skjer?

 Jeg var så fryktelig redd og visste virkelig ikke om jeg kom meg ut av det i live. Etter 40 min våkner jeg i ambulansen. De måtte ta munn til munn metode på meg for å få meg til live igjen. Joakim og truls ble hentet av politiet samtidig som jeg ble hentet med ambulanse. Læreren så hva de gjorde og ting ble gjort. Joakim og Truls ble utvist og jeg kjenner ikke de den dag idag. Jeg vet at Joakim har flyttet til oslo. Her er ironien. Han er flyttet til Oslo for å gå på politihøyskolen........ Jeg fikk virkelig sjokk når jeg fikk høre det. Den dag idag står jeg uten fotfeste. Jeg har vært for 2 mnd siden innlagt på haukeland på psy.avd . Jeg sliter med kraftig depresjon og angst. Jeg prøvde å ta livet mitt, men det gikk ikke helt som jeg ville... Akkurat nå smiler verden til meg. Siden jeg gikk i 9-ende klasse har jeg drømt om å redde liv, til å starte et liv som ambulansearbeider. Til høsten begynner jeg på ambulanselinjen og jeg kunne ikke vært mer stolt over meg selv. I fjor kom jeg ikke inn og har aldri vært så skuffet før i hele mitt liv. 

 Livet mitt for meg starter til høsten, det er da jeg får begynt med livet mitt og er da jeg kan begynne å skrive histore. Jeg vet at jeg har det bra nå og at jeg er mye sterkere nå enn det jeg var. `Det har gjort meg til en sterk person alt jeg har vært igjennom, men var det verdt det? jeg har tusen spørsmål i hodet endå. hvorfor meg? hvorfor akkurat meg? Eneste rådet jeg har er å tilkalle en voksen før det går lengre, bytt skole om du så må. Det kan risikere å ødelegge drømmer og det du står for. Aldri bli en mobber. Det er en fryktelig opplevelse å gå igjennom det å bli mobbet! Håper virkelig at de som blir mobbet der ute klarer å se et lys i enden av tunnelen. Det er virkelig et lys der, uansett hvor svakt det er! Man må bare stå på ! En dag når jeg er 40 år så kan jeg se tilbake og tenke, jeg kom meg virkelig gjennom det, hvor sterk er ikke jeg da? Jeg er nå 18 år og livet mitt begynner nå. Det er gale, men kanskje det er slik for noen?

 En ting jeg kan si med hånden på hjertet er at ting blir bedre. Man må bare ikke gi opp! Jeg blir irritert når jeg ofte hører; selvmor er for de feige. Jeg har lyst å trøkke opp i trynet og si: hva ville du gjort? er ikke så jævlig lett når du står rett opp i det. Alt du har vært igjennom i tiden gjør deg faktisk svak. det svekker deg ned på det laveste til du ikke har lengre høyde igjen! Men en dag vokser du opp igjen og da smiler verden til deg!

 Jeg har et flott liv nå. Utdannelsen min begynner nå. Jeg har flotte venner som jeg virkelig stoler på, en flott kjæreste som alltid har vært der for meg på det vondeste og de flotteste foreldrene som alltid har støttet meg. Selv på de feile valgene jeg har tatt! Stå på og ikke gi opp! Er alltid noen som våker over deg. 

Hilsen Sara

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Idag er historien ifra Ida Marlene Mørk. Hun har også en blogg: www.idamoork.blogg.no

Du er ei hore!

Jeg trodde aldri noe sånt skulle skje meg. det var sånt som skjedde alle andre, ikke meg. jeg hadde ikke gjort noe, jeg hadde bare blitt født. jeg hadde en haug med fjortis fakter dere kanskje ikke likte, men jeg var ikke gamle jenta heller. og hår som eli hagen var inn, jeg elsket det. å ha så mye mascara at jeg slet med å blunke var også inn, jeg elsket det. å bruke BH var noe jeg ikke bare følte var inn, men noe jeg visste at alle jenter en gang burde begynne med, så ja... jeg begynte med det før dere.

hun hadde ikke gjort noe. hun bare plagde oss. hun hadde blitt født! dessuten var hun fjortis, så utrolig fjortis. hun var bare 13, vi liker det ikke. håret var tuppert, og hun brukte mye sminke. for mye! æsj. hun brukte BH. så teit! hore!

men likevel var jeg hore. jeg var ei skikkelig stygg hore. det var det dere sa, og skrev over alt på hele skolen. alle skulle få vite det dere mente om meg, selvom også alle så hvor dumt det egentlig hørtes ut. vi var så forskjellige. som rødt og rosa, dere var rødt, jeg var rosa. vi passet ikke sammen. 

så stygg hun var. den hora! vi skriver det på veggen på do. sånn at alle kan se det, henne også. da blir hun lei seg. nå tror alle vi er kule. vi turte å gjøre det. og vi så det. hun gråt. der inne... inne på doen! hun var ikke i timen etter. hun gråt.

det var perioder jeg følte meg utenfor, jeg passet ikke inn. jo... det gjorde jeg. men ikke med dere. og på den tiden tok dere mye plass. mye plass for meg! ikke alle merket dere så godt som meg, men det var kanskje fordi dere ga med så mye oppmerksomhet. jeg var redd.

hun passer ikke inn. ikke i vår gjeng. hun er stygg. 

vennene mine så det. i hvert fall noen! men ingen turte gjøre noe, og ingen hadde heller klart. ingen ville bli som meg. bli den som ble dyttet ned i bakken når det allerede føltes som man hadde nådd bunnen. jeg følte det sånn. tårene presset på. jeg kjente det, men turte ikke slippe de ut. øynene mine ble rare, jeg så utydelig. tårene ødela synet mitt i noen sekunder før de forsvant. de forsvant ut av øynene mine og nedover de bollete kinnene mine. de lo. jeg gråt.

håper ingen ser det vi gjør mot henne. for om de gjør det, er det synd på dem. hun ligger på bakken nå. vi spytter på henne, det er gøy! vi gjør det. hun blir lei seg. øynene hennes glinser. gråter hun? ja. nå gjør hun det. haha. dette er morsomt. hun gråter! 

det var så tøft. jeg følte meg som en ball. kastet rundt, sparket rundt. jeg gikk av bussen, og gikk med vennene mine. men snart skulle vi gå hver vår vei. han skulle til høyre, hun skulle rett frem, og de to skulle bortover. jeg skulle til venstre... alltid til venstre. jeg var ikke den eneste som gikk til venstre. jeg la ikke merke til de før de begynte å rope ting etter meg. da merket jeg dem, slik de hadde ventet på. "hore", "langbein", "stygga" var tre ord som ble brukt. jeg husker ikke alt. jeg så tåkete igjen. var det tårene? ja... det var tårene.... nå rant de nedover de bollete kinnene mine igjen. vondt. fryktelig vondt. jeg var så svak. mamma? pappa? kan jeg få hjelp? 

hun er stygg. vi må fortelle henne hvor stygg hun er etter skolen. faen. hun går med noen. nei vent... nå skiller de vei. hun går til venstre! da går vi også den veien. merker hun oss? nei... rop noe! "hore!". jess. hun snudde seg. fortsett! "langbein". å så gøy. hun blir lei seg, jeg ser det! la meg prøve! "stygga". gråter hun? ja. nå gjør hun det. haha. dette er morsomt. hun gråter! 

den dagen fortalte jeg det til mamma og pappa. jeg maktet ikke å holde det inne mer. jeg var så svak. så alt for svak. hvert eneste ord drepte meg innvendig. det var rart. jeg så reaksjonen til mamma. hun ble lei seg. jeg så det. hun tok rundt meg. trøstet meg. jeg gråt. det var så godt. mamma har alltid vært best. det har pappa også. de hjalp meg. hysj! snakker de i telefonen? snakket de med skolen? ja... blir alt bedre nå? håper det. god natt. 

hore! hun sladret. jævla mammadalt. hun sladret! hvorfor ser lærerene så dumt på oss? hvorfor er de så sure? vi ble tatt ut av timen nå. lærerene skulle snakke med oss. hun var der ikke idag. hora altså! hun var sikkert hjemme. eller kanskje hun bare var hos tannlegen? nei. hun var hjemme... 

det ble bedre. mye bedre! lærere og familie hjalp. de var de beste! jeg var fri. ingen stygge ord ble slengt. jeg ble sterkere igjen. ingen som gikk til venstre når skolen var slutt. jeg gikk alene, og det var sånn jeg likte det. mye tryggere at det var sånn. jeg gikk alene nå, samtidig som jeg visste hvor mange som sto bak meg og backet meg opp. men de var gode de. de ville meg ikke vondt. jeg var fri.

Hilsen ida Marlene mørk

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. 

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Som jeg sa innledningsvis syns jeg det er veldig fint at du setter fokus på mobbeofrene, men jeg er faktisk en av dem som ble sett på som mobberen, men endte opp med å bli den som ble mobbet av både medelever, lærere, andre voksne på skolen, foreldre osv. Jeg vet ikke om det er dette du vil høre om, men jeg velger allikevel å fortelle min historie - nettopp fordi dette er noe jeg tenker på hver gang jeg hører om mobbing, jeg tror nemlig at det kan være flere sider ved en mobbehistorie, og det er absolutt viktig å sette fokus på begge sidene.
 

 Jeg er i dag en jente på 20 år, fra en middels stor by på Østlandet. Jeg har aldri hatt problemer med å få meg venner, så når jeg flyttet til et nabolag som 5-åring tok det ikke lang tid før jeg fikk meg en bestevenninne (som er en av de nærmeste også den dag i dag). Det ballet seg på og når jeg som 6-åring begynte på en seksårsgruppe hadde jeg plutselig mange nye venner. Men vi var tre stykk som holdt oss for det meste for oss selv, noe som ikke alle likte, s vi fikk klar beskjed fra de voksne om å være sammen med de andre jentene også - "alle skal leke sammen mentalitet", og det gjorde vi..
 

 Ett år senere begynte vi på skolen startet jeg i en klasse med 10 andre jenter, fire-fem av oss som ble en såkalt "klikk". Jeg fikk ofte kommentarer fra et par av jentene som ikke var i denne "klikken" om at jeg var den peneste, den med lengst hår, den med blondest hår, den snilleste, den søteste osv. Jeg så aldri på meg selv som noen av disse tingene, men tok det helt sikkert til meg på en eller annen måte for det, det skal også sies at jeg ikke var den eneste som fikk slike kommentarer av jentene i klassen. Jeg var også en av dem som alltid var "kjæreste" men den tøffeste gutten i klassen. Lang historie kort, jeg var en av de "populære" (har aldri likt det ordet, man blir satt veldig i bås...), rett og slett. Og det ble lagt merke til, jeg var av dem som fikk lov til å synge på klasseforestillinger (selvom jeg overhodet ikke kan synge), stå ved siden av rektor når han skulle tale o.l. Jeg ble rett og slett lagt merke til, også av lærere, jeg velger å tro at slike ting skaper misunnelse blant medelever, og noen værre enn andre..
 

 Jeg tror en av de første episodene jeg kan huske er at læreren min ba meg bli igjen i klasserommet etter at de andre hadde gått ut, da var jeg vel 8-9 år og gikk i 3. klasse. Jeg fikk beskjed om fra læreren at flere av jentene i klassen følte seg mobbet av meg, og hun lurte på hva vi skulle gjøre med det. Jeg husker det satt seg en klump i magen min den dagen, og jeg begynte å gråte. Jeg forsto det ikke, alle de jentene som var så opptatt av å leke med meg, de som gjerne ville at jeg skulle komme i bursdagen deres, de som ville at jeg skulle bli med dem hjem - noen av dem hadde sagt til læreren at jeg hadde vært slem mot dem, de mente jeg var en mobber. Læreren min skjønte nok fort at hun ikke kunne holde meg lenge inne i klasserommet, jeg gråt veldig og følte meg fryktelig urettferdig behandlet. Tenk, jeg var bare 8-9 år, men alle disse tingene følte jeg altså.

Jeg snakket ikke med læreren min om dette på en stund, men det skal sies at den læreren jeg hadde frem til 4. klasse, hadde alltid en grunn til å gi meg skylden for et eller annet dumt som skjedde, og klumpen i magen hadde kommet for å bli.
Jeg hadde mye vondt i magen etter dette, foreldrene mine skjønte ingenting - jeg som før gjerne ville på skolen med feber, klaget på magevondt og ville være hjemme. Jeg skjønte det ikke helt selv heller tror jeg, men det ble flere turer til lege, de snakket om kolikk for eldre barn, jeg husker til og med at jeg måtte ta ultralyd, men de fant aldri noe galt med magen min. 

Så begynte vi i 4. klasse, og en av jentene jeg var mye sammen med en periode snudde plutselig ryggen til meg, hun var en av de som i utgangspunktet ikke tilhørte "klikken" med meg og mine venninner, men var mest sammen med de andre jentene i klassen, vi var allikevel en del sammen i perioder, overnattet hos hverandre så fort
vi fikk mulighet, var med hverandre hjem fra skolen osv.
Jeg fant ut at hun hadde lyvd for meg, det var ingen stor ting, men jeg ville konfrontere henne med dette. Jeg husker ikke akkurat hvordan dette utartet seg, men det endte med at mammaen hennes ringte mammaen min og sa jeg hadde mobbet datteren hennes. Nok en gang var ordet der, jeg var en mobber - jeg skjønte det ikke, hvordan kunne noen kalle meg for en mobber? Jeg ville ingen noe vondt, jeg ville spørre venninnen min hvorfor hun hadde lyvd for meg, noe hun tydeligvis syns var ubehagelig. Hvorfor kunne hun ikke bare snakke med meg om det? Neida, hun lot som ingenting til meg, men snakket heller med moren sin når hun kom hjem. 

Og her ballet det seg på, det tok ikke lang tid før det oppsto en ny situasjon - her var det faktisk noe som ikke var så hyggelig gjort, den samme jenta ble "løpt etter" (en morsom lek sent på 90-tallet) av en av de større guttene på skolen. Det syns ikke denne jenta var noe moro i det hele tatt, så hun gråt og løp til læreren, gutten måtte forklare seg for lærerne - og han sa; det var jentene i klassen hennes som sa jeg skulle gjøre det. Han nevnte blant annet mitt navn, noe som ikke var så rart siden jeg var en av de 5-6 jentene som ba han om å løpe etter blant annet denne jenta. Så når læreren konforterte oss med dette, var det ingen andre enn jeg som turte å si stort, jeg ville unnskylde meg og forklarte hvordan jeg hadde vært en del av situasjonen, de 5-6 andre sa ingenting. Så trodde jeg alt var OK, det var jo i utgangspunktet bare en uskyldig lek, men den gang ei...

Etter noen uker ble plutselig 3-4 av jentene (som ikke tilhørte "klikken" med meg og mine venninner) tatt ut av klasserommet av læreren som hadde ansvar for det sosiale på skolen. De var borte en stund, før jentene, ikke sosiallæreren, kom tilbake for å hente meg - bare meg.
Jeg spurte dem på veien hvor vi skulle, de fortalte meg at vi skulle til skolens inspektør, dette sa de mens de smilte og lo seg imellom. Jeg blir vist inn på inspektørens kontor, hvor også sosiallæreren sitter -her blir jeg bedt om å ordne opp med de andre jentene. Hvorfor? Fordi de føler seg mobbet av meg. Jeg gir de visst
stygge blikk, jeg sier stygge ting, jeg får folk til å ikke like dem osv. Hun ene har til og med en "hatbok" som hun så fint kaller det, der hun noterte seg alle de stygge tingene jeg gjorde mot henne, blant annet at jeg uken før hadde sagt hysj til henne i klasserommet.

Jeg husker jeg var sint, følte meg fryktelig urettferdig behandlet, ville skrike og gråte, men det eneste jeg klarte var å gråte. Etter en stund ble de andre jentene bedt om å gå, jeg satt igjen alene med inspektøren og sosiallæreren. "Hva skal vi gjøre med deg?", "hvordan skal vi få deg til å slutte med dette?", "nå har vi fått så mange telefoner fra disse jentenes mammaer, at vi må finne ut hvordan du skal skjerpe deg", "nok får være nok!" Jeg forstod ingenting, virkelig, ingenting! Greit nok, vi var ikke alltid like snille mot hverandre, men det gikk alle veier, absolutt alle veier, innad i "klikken" og innad i den andre "klikken", hvordan kunne jeg være den værste av alle? Da jeg kom hjem den dagen fortalte jeg alt til mamma, hun ringte inspektøren - som nektet for alt. Hun mente at hun så vidt hadde vært tilstede, men jeg visste jo at hun hadde sittet ved siden av meg og sagt like mye som sosiallæreren. Mamma var sint, "Hvorfor ringte dere ikke meg?! Jeg skulle ha kommet å pratet med dere og gjerne også foreldrene til de andre jentene". Det ble gjort en feil fra skolens side, de beklaget seg, men det hadde gått utover meg. 

Jentene som hadde hentet meg inn på kontoret var kjempefornøyde, de hadde ordnet det slik at jeg fikk kjeft og at jeg ble dårlig likt av flere av lærerne, jeg snakket ikke stort mer med dem. Jeg visste de ikke likte meg, og jeg likte ikke dem lenger heller. Fra nå av snakket vi ikke mer sammen, vi hadde blitt to klikker som var mot hverandre. Og slik fortsatte det resten av årene på barneskolen.

Så kom dagen vi skulle begynne på ungdomsskolen, 8. klasse - og enda en ny situasjon. Vi hadde ikke gått mange dagene på ungdomsskolen før jeg og et par av mine venninner måtte møte opp på en lærers kontor, sammen med et par av jentene fra barneskolen. Jeg hadde visst kalt en av jentene "søppel", men nå ville jeg ikke ha noe mer tull, jeg visste
at jeg aldri hadde kalt noen søppel, både fordi det var en ting jeg aldri sa (skulle jeg sagt noe stygt til noen, ville jeg garantert brukt andre ord) og fordi jeg aldri snakket med noen av disse jentene, det hadde liksom blitt vår greie. Nok en gang følte jeg meg fryktelig urettferdig behandlet! Det hele viste seg å være en misforståelse, jeg hadde bedt en klassekammerat om å ta med søppelet (en jeg var "ordensmann" sammen med), da hun jeg skulle ha kalt "søppel" tilfeldigvis hadde stått der å hørt det, ikke hadde jeg lagt merke til at hun var der en gang. Misforståelsen ble ordnet opp i, og ingen av disse jentene turde å prøve seg på noe igjen. 

 I dag er vi 20 år og høflige mot hverandre (mødrene hilser omtrent ikke på meg den dag i dag), vi har så vidt snakket om de forskjellige hendelsene, men vi bare ler dem bort. Jeg velger å se på det som en læring, gjort er gjort og spist er spist, både dem og jeg har klart oss utmerket godt.
 Hilsen Mari-Anne

Hver dag publiserer jeg en av leserne mine sin mobbehistorie. Målet mitt med dette er å kunne hjelpe noen som blir mobbet den dag idag. Kanskje det å si ifra en gang holder. Og om det virkelig er på det verste, kan det bli verre ved å si ifra?

Om du har en historie du vil dele, så send den inn til mail@anetteantonsen.com ,det er viktig at du merker mailen med "gammel mobbehistorie", eller "ny mobbehistorie", om det er noe som pågår den dag idag. Husk å bruke tullenavn på personer i historien din, og skriv ditt "nick". Om du vil vise ditt navn er det også ok.

Takk til alle dere som deler. Jeg vet det er godt å kunne være anonym, mens mange der ute leser og forstår deg.

Dagens historie:

Min historie utspiller seg et par år siden. Jeg hadde lenge vært plaget av sykdom og gikk på medisiner for dette som gjorde at jeg la på meg. På få mnd hadde jeg gått fra og være 50 kilo, til 80. Det sier seg selv at utseendemessig skjedde det store forandringer. Jeg begynte da og få store problemer med hvordan jeg så ut, og all selvtillitt forsvant. Heldigvis hadde jeg to bestevenninner som kom til og stå ved min side, trodde jeg. Vi kaller dem Ida og Eline. Denne sommeren for noen år siden fikk Ida seg kjæreste. Vi
kaller han Daniel. Han var litt eldre enn Ida, og derfor ble vennekretsen noe endret, vi kjente jo til de fleste fra før. Men nå ble vi en stor gjeng som begynte og henge sammen. 

 Eline kledde seg noe spesielt, noe som er helt normalt når man er i ungdomsårene, og har en liten identitetskrise på gang. Etterhvert begynte Daniel, og vennene hans og være ganske ekle mot oss. Eline fikk stygge bemerkninger om klær og utseende, mens jeg fikk høre hvor feit jeg var. Kommentarer som "vet du hvor mye kalorier det er i den tyggisen der?" sitter brent. Dette gikk hardest utover meg. 

 Jeg var ikke tøff nokk til og stå imot, og ga dem bare stygge blikk, og ante ikke hvordan jeg skulle stoppe dette.
Eline var den eneste som sa ifra når de holdt på. Jeg snakket med Ida om det flere ganger, om hun tok det opp med daniel, aner jeg ikke. Jeg sank lengere og lengere ned, og trakk meg ofte unna sosiale sammenhenger. Jeg fortalte aldri noen om det, og når folk spurte om det sa jeg at "jeg bryr meg virkelig ikke om det!". Slik pågikk det i et helt år. Da klarte jeg ikke lenger og ha det slik. Jeg trente, og spiste aldri usunt. Dette gjorde jeg i skjul, ville ikke at noen skulle skjønne at jeg ville gjøre noe med problemet. 

 Etterhvert fikk jeg bedre og bedre selvtillit. Siste gang jeg fikk en ekkel slengbemerkning klikka det helt for meg. Jeg planta et knallhardt slag i trynet på kjæresten til venninna mi, før jeg spytta han i fjeset om spurte om han følte seg bedre ved å rakke ned på andre. Han svarte ikke, bare sto der helt sjokkert, framfor alle kompisene sine. Jeg fikk aldri flere stygge kommentarer . Etterhvert raste jeg ned i vekt, og ble der, og jeg merker at etterhvert som selvtillitten steg til topps har jeg fått mye mer respekt. I ettertid har både Ida og Daniel sagt unnskyld, og vi er den samme gjengen som holder sammen idag. Og vi er alle flere erfaringer rikere. Ettersom jeg ble kjent med daniel og vennene hans har jeg oppdaget at de også var i en sårbar alder, hadde det ikke så bra selv, og trengte noen og rakke ned på. 

 Jeg har aldri hatt det bedre, og har funnet ut at det eneste som hjelper er å ta tak i problemet. I de fleste mobbehistorier har mobbeofferet aldri gjort noe for og bli mobba, og det hadde igrunn ikke jeg heller. Jeg valgte ikke selv og legge på meg! Så kjære mobbeoffere der ute; VIS AT DU HAR STYRKE TIL OG STÅ IMOT! 

*Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Fra førskolen og helt ut 10. klasse. Det finnes mange sterke historier jeg kan dele med dere, historier om Bulimi som tok over livet mitt, om vold og utfrysning. Om skyld og skam. Jeg har slitt med lærere som ikke har tatt meg seriøst, og en rektor som ga meg skylda (!!) direkte for at jeg ble mobbet. Hun brukte nøyaktig de ordene til mamma. Jeg har vært involvert i mange instanser på mange områder, og har mange historier å dele. Dette er den verste jeg husker så detaljert;

 Det på fritidsklubben, som den gang ble kalt centeret. Jeg hadde reist dit i håp om å kose meg sammen med de få vennene jeg hadde. Kvelden skulle vise seg å bli mitt verste mareritt.

 Utover kvelden følte jeg for å gå en liten runde ute, få meg litt luft. Jeg gikk utenfor området som tilhørte centeret, og plutselig kjente jeg at noen sparket meg bakfra og jeg holdt på å snuble. Jeg snudde meg, og sa ''Hva faen?!''
Så kjente jeg at det sparket bakfra igjen. Det var to gutter som hadde sparket. Plutselig kom det fler gutter. De sparket og sparket, men jeg klarte å holde meg på bena. Sparket, slo, lo og dyttet. De truet meg, og forfulgte meg på vei tilbake til Centeret.

 På Ceneteret gikk jeg inn og opp på do. Låste meg inne og lot tårene renne fritt. Så gikk jeg ut igjen, fast bestemt på å gå hjem. Men jeg kom ikke lenger enn ned trappa fra Centeret og sto i dørkarmen da jeg så de igjen. De hadde gjemt seg bak nede i en skråning på skoleplassen og truet med å kaste svære steiner på meg hvis jeg våget å bevege meg videre nedover. Jeg prøvde, men de truet med å kaste. Så prøvde jeg å gå andre veien, men der sto det også noen. Da forsvant jeg opp igjen.

 Etter en stund bestemte jeg meg for å prøve på nytt igjen. Denne gangen sto en av guttene i bunnen av trappa med en vaskekost. Han dyttet den inn i meg for å hindre meg i å gå ned trappa, og slo meg med dem. Etterhvert ble jeg skikkelig forbanna og hadde virkelig fått nok - så jeg tok tak i vaskekosten da han stakk meg med den og klinte til ham med den. Så forsvant jeg. Den kvelden løp jeg hele veien hjem, jeg løp så fort jeg bare klarte. Og jeg dro ikke på Centeret igjen på lang, lang tid.. 

Denne episoden har ført til at jeg sliter mye med angst nå idag. Jeg sliter med at det kommer mennesker bak meg, og grøsser lang vei. Jeg sover aldri med ryggen mot soveromsdøra, det klarer jeg ikke. Jeg er livredd for å bli overfalt, kanskje tilogmed drept. Allikevel, denne episoden er langt ifra enestående - jeg har mange av dem. Mobbingen i sin helhet har gjort meg sterk nok til å møte de utfordringene hverdagen byr på nå som jeg er voksen. Jeg har jobbet beinhardt med meg selv, og er ekstremt selektiv på hvem jeg slipper innpå meg. Det er ikke alle som får innpass i mitt liv. Dette har gjort meg helt og holdent trygg på de som faktisk er vennene mine, og jeg har fått bevist hvor fantastiske disse menneskene er ganske mange ganger. Helt fantastiske! I skrivende stund er jeg i kontakt med advokater for å sende inn et erstatningskrav til skolekommunen for manglende oppfølging. Den eneste som har gjort noe for meg er min mamma. Det blir tøft, men det er verdt det. Mobbingen må ta slutt.

 Hilsen Veronica www.veronicasboble.blogg.no
Bloggen min er veldig åpen, og jeg deler mange historier fra fortiden der. Feel free to read;)

Hei Anette-Marie! Må bare få sagt at jeg syns det er fantastisk at du tar opp mobbing, og at du gir oss sjangsen til å fortelle vår historie. Jeg velger å IKKE være anonym, for jeg syns at det er viktig at historien min får et ansikt. I tillegg så kan folk gå på bloggen min å lese hvor bra jeg har fått det nå. Så du kan gjerne skrive med adressen min så folk kan få "se meg". Kanskje det gir dem er større håp, og en større viten om at det kan faktisk ende godt. (iax.blogg.no) Her er ihvertfall min historie: 

Jeg, Ingrid Anette, er i midten av tre søsken. Jeg kommer fra en familie hvor stort sett alle er ganske høye, atletiske og har i tillegg vært rimelig heldig med utseendet. Storebroren min på 20 er veldig populær, og sånn har det vært fra han var en liten gutt. Lillebroren min på 13 er også veldig godt likt, og det finnes ikke noe vondt å si om noen av dem. Så er det meg da. Ingrid Anette som nå er blitt 17 og et halvt år. Jeg er snart voksen, men veien dit har på ingen måte vært lett. Det begynte i 1. klasse på barneskolen. Jeg var 145 cm høy og veide 30 kg allerede som 6 åring. Alle vennene mine var 20 cm lavere og 10 kg lettere. Jeg var stor for alderen, og det var sjeldent at folk trodde på mamma når hun sa jeg "kun" var 6 år. Det å være den eneste som var så stor var ikke gøy i det hele tatt. Jeg følte ikke at jeg passa inn på noen måte. I tillegg hadde jeg laaaangt krøllete, mørkeblondt hår og briller. Jentene i klassen begynte sakte men sikkert å stenge meg ute. De ville ikke ha meg der fordi jeg var stygg. 

Det ble verre og verre, år etter år på barneskolen. Jeg ble banka opp, brillene mine ble knust, jeg ble kalt ting som hore, drittkjærring, stygge jævel ect. fra jeg var 7-8 år gammel! Etter en sydentur med familien fikk jeg beskjeden om at skolen hadde vært et fantastisk sted uten meg. Jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld, men jeg sa aldri til mamma hvorfor. Jeg skyldte på ting som voksesmerter og ting som jeg visste var normalt når man var barn. Etter sydenturen til Fuertaventura ble jeg syk. Jeg fikk Salmonella, men legene glemte å si ifra til foreldrene mine om det, så jeg fikk en ny sykdom fordi Salmonellaen aldri ble behandlet. Jeg fikk den utrolig smertefulle sykdommen Knuterosen. Jeg var borte fra skolen i flere måneder for å bli frisk. Jeg hadde to sykdommer på en og samme tid og jeg trenge lang tid på å bli bra igjen. Når jeg dro tilbake til skolen var jeg fremdeles svak, og mobbingen fortsatte. Jeg ble slått og sparket i ryggen og har varige skader i korsryggen pga. det. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt eller gjort heller, for jeg klarte det ikke. Det fantes ingen krefter til det. I 7. klasse var jeg klar for å være en av de største på skolen. Da slapp jeg heldigvis de eldre mobberene, og kanskje sluttet de i klassen min og? Men neida, det gjorde de ihvertfall ikke. Slåinga, sparkinga og drittslenginga fortsatte og livet mitt var definisjonen på helvete. I tillegg var pappa alvorlig syk. Pappa overlevde, men jeg mista han fordet. Han ble aldri den samme igjen og jeg så ikke perosonligheten hans der lenger. Nå var han bare sint på meg og søskna mine. Jeg gleda meg mer enn ord kan beskrive til å begynne på ungdomsskolen. Nye mennesker og nye sjangser. Trodde jeg. 

De i den gamle klassen min slutta utrolig nok med den verste mobbinga, men jeg fikk meg en ny venn på den nye skolen som ikke var så snill som hun utga seg for. Hun het "Agnes". Agnes og jeg ble bestevenner og hun hang med de som ble ansett som de kule på skolen. De hang på røykehjørnet og de drakk. Det syntes jo jeg var tøft, så jeg begynte å røyke og ble straks avhengig. Jeg røyka som en svamp allerede som 13 åring. Drikking ble også en stor del av meg. Jeg drakk bort alle sorgene mine om pappa og om mobbinga. Så plutselig en dag var Agnes fly forbanna på meg. Hun hata meg og satte ut alle de grusomste ryktene man kan komme på. Hun fikk ALLE imot meg. Igjen så var jeg alene. Ryktene svirret rundt meg som en irriterende flue, men jeg tilga Agnes. Vi ble bestevenner igjen, men vennskapet gikk opp og ned som en berg og dalbane. Jeg slutta å spise, fordi jeg ikke ville være den "feite" og stygge jenta lenger. Jeg ble så tynn som du ikke kan tenke deg en gang. Jeg var anoretisk og jeg var både psykisk og fysisk nedbrutt. Jeg sleit, men etter 7-8 måneder fikk jeg profesjonell hjelp. I 9. kl var året alt virkelig skulle skje. 

På to uker ble jeg forsøkt drept av en gutt i A-klassen, jeg ble skalla ned av en gutt i 10. klasse og jeg var i en stor slosskamp med Agnes og venninna hennes, "Madeleine". Etter den slosskampen var jeg totalt ødelagt. Selvom jeg var mye høyere og mye sterkere enn dem, så var de to mot én. Agnes slo hardt til meg med knyttneven og da så jeg svart. Jeg tok tak i jenta på 60-70 kg med én arm, løfta henne opp å kasta henne i veggen. Agnes har i ettertid fortalt meg at jeg strakk alle leddbånda i hånda hennes. Plutselig var det noe som sa stopp i hodet på meg og jeg slapp henne. Jeg gikk bakover å snubla i en rot. Da kasta Agnes seg over meg og tok kvelertak på meg. Madeleine stod å sparka meg i ribbeina, mens jeg lå nede. Agnes revna øret mitt og huden mellom alle fingrene mine var blitt åpne sår. Jeg blødde over hele kroppen og hadde tre brista ribbein, men alt jeg følte var sinne. 

Jeg hadde drevet med svømming og livredning i flere år, men måtte slutte pga klorallergi. Nok en gang var jeg blitt knust. Jeg var faktisk en dyktig svømmer og jeg hadde kunnet kommet langt med det om jeg hadde fortsatt. Alt jeg så foran meg var elendighet, og jeg gjorde det dårlig på skolen. Jeg forsøkte å ta mitt eget liv, men helt ut av det blå ombestemte jeg meg. Skulle virkelig mobberne få vinne? NEEEEI! Jeg møtte opp på skolen så selvsikker som jeg aldri hadde vært før. Jeg slutta med røykinga og drikkinga, mens Agnes ikke fikk så mye som et blikk fra meg. Folk begynte å lure på hva som hadde skjedd. Det som hadde skjedd var at jeg fikk et sammebrudd. 

Det klikka helt for meg, og jeg stod å skrek og slo rundt meg. Jeg ble 100% gal i noen timer, og jeg fikk ut ALT som var i hodet mitt. Jeg gråt i 7 timer i strekk og jeg forbanna alt og alle. Mamma fikk roa meg tilslutt og da fortalte jeg henne alt, for første gang. På juleavsluttninga det året bestemte jeg meg for å opptre med min største lidenskap. Jeg sang en nydelig sang, og jeg fikk stående applaus. En av skolens mest populære gutter sa også til meg at han gråt, fordi han syns det var så fint. Etter det holdt jeg på med han i lange tider og jeg var så utrolig forelsket. Da sa en gutt i klassen til meg at om jeg og "Stian" ble sammen kom alle til å mobbe han fordi jeg var så stygg. Enda en gang var jeg såret. Når jeg skulle konfirmeres i 10. kl. (Vi konfirmeres i august og ikke i mai, her jeg bor) møtte jeg Gud. Jeg ble en kristen, og jeg ble en sterk person. Jeg glemte alt som het mobbing og jeg ble sakte men sikkert meg selv igjen. Jeg har ikke angra et sekund på at jeg knelte foran alteret i kirken å ble velsigna. Det var kristendommen som redda meg, tro det eller ei. 

Nå skal jeg begynne i 2MEDA. Dvs. 2. kl på Medier- og kommunikasjon ved Mysen vgs. Jeg har et liv med masse venner, fantastiske lærere og familien min har blitt sånn den var for 10 år siden. Jeg elsker å leve, men mobbinga er sår som aldri leges. Det kommer alltid til å være en del av meg, og om jeg kan være en inspirasjon for andre så skal jeg fortelle historien min til den dagen jeg dør. Planene mine er å utdanne meg fotograf, og for første gang i mitt liv så har jeg en fremtid. Nå har jeg noe å se frem til, og jeg har lært mye i løpet av livet. For først nå i løpet av sommeren 2010 har jeg forstått at det var aldri meg det var noe galt med. Det var mennesker som samlet seg om å ødelegge meg. Jeg er blitt stolt av meg selv, og jeg har fått selvtilliten og livet tilbake. Jeg er 167 cm høy, og jeg trener 4 ganger i uka på Avancia Sport Center i Askim. Jeg er verken overvektig eller direkte stygg. Men jeg var ikke bra nok for enkelte mennesker. Jeg er allikevel bra nok for meg selv, og det holder i massevis.

Hilsen Ingrid Anette

Skrevet av "Ida":

 Dette er veldig vanskelig å skrive om, beklager rotet.

Dette skjedde da jeg gikk på barneskolen, i femte og sjette klasse og fortsatte over nett i syvende og åttende. Nå er jeg nettopp ferdig med tiende, og ferdig med alt av psykolog og sykdom. 

Alt startet helt plutselig, vi hadde vært venner siden før vi begynte på skolen. Det skal også nevnes at disse jentene var året eldre enn meg. Vi kaller "hoved jentene" Usikker og påhengsmotor. De er tvillinger.
Resten av jentene kaller vi Bundet og Tvunget. Nettopp fordi det var det de var. 

Jeg hadde som sagt vært venner med Usikker og Påhengsmotor lenge, og siden Bundet og Tvunget var i jentegjengen deres ble jeg automatisk kjent med dem noen år senere. Jeg var tidlig utviklet, noe som gjorde så de eldre guttene prøvde seg litt ekstra på meg, det gjorde Usikker og Påhengsmotor veldig sjalu i og med at de var veldig oppmerksomhetsyke, Bundet og Tvunget hang seg selvfølgelig på. 

Det var da alt startet, mest på skoleveien og i friminuttene. De sto utenfor døra mi og venta da jeg skulle ut i friminuttene og tok meg med opp til et gjerde der folk vanligvis hang uansett, så det ikke skulle se mistenksomt ut. Hver eneste dag i de to årene, var jeg for svak til å si ifra. Den episoden jeg husker best var da de fikk med seg en hel gjeng, trykte meg opp i et hjørne og kastet snøballer på meg, i tre kvarter. Hva har skjedd med at lærere har inspeksjoner? Hva er vitsen når de ikke får med seg noe sånt?

Alle de dagene vi sto ved gjerdet, kom det noen assistenter bort og lurte på om alt var bra. Redd som jeg var sa jeg ja, og at jeg måtte få være med "bestevennene mine" uten at de skulle blande seg. Da hendte det seg at de var snille i fem minutter etterpå før det var tilbake til drittsnakket. For det var det det var, de snakket dag ut og dag inn om hvor feit jeg var, hvor stygge klær jeg hadde og at venninnene mine var ditt og datt. Ingenting av det har noen gang vært sant, det så jeg ikke da, men nå ser jeg det. 

Da jeg begynte i syvende forflyttet mobbingen seg til internett, de hadde begynt på ungdomskolen og hadde ikke lenger muligheten til å løpe bort til meg hele tiden. Nå øste meldingene inn på nettsteder som nettby og biip, og selvfølgelig på msn. Denne gangen nesten enda værre, direkte angrep på venninndene mine, de ekte. Denne gangen var det fordi jeg var med hun eller han. Fordi jeg var med de ekte vennene mine.
Jeg ble tøffere og tøffere hver dag i denne tiden, men kun på utsiden. Ble skikkelig ille tilbake, synes fremdeles de fortjente å høre hvordan de var. Jeg satt ikke foran skjermen og fant opp alt jeg sa, nei, ikke jeg. Det var det de som gjorde. Bundet og Tvunget hadde hoppet av lasset på denne tiden, var ikke lenger venner med Usikker og Påhengsmotor. 

Jeg begynte i åttende, da stygge blikk ble sendt stadig vekk, men ordene var framdeles kun over nett. Karakterene mine ble bare dårligere og dårligere med selvtillitten, jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg i timene. Noe lærerne la godt merke til, men jeg sa bare jeg var syk. For det var jeg også, jeg var deprimert. Hoppet på alle guttene jeg kunne finne, nesten. Det fikk meg til å føle meg bra nok. Føle at noen ville ha meg. For de var flinke til å fortelle hvor deilig jeg var der og da, men det ble aldri noe mer.
Jeg gjorde det ikke noe enklere for meg selv, det føltes bra der og da. Men i ettertid kunne jeg gjort alt for å ikke ha det ryktet på meg, for å spole tilbake tiden og be om hjelp istedenfor. 

Jeg var ofte syk, sov ikke om nettene, spiste nesten ikke. Ble mange fraværsdager. Niende ble brukt til å fly rundt på gutter, fant meg en jeg ble sammen med, men han var en utro jævel og gjorde ikke depresjonen noe bedre. Da jeg endelig klarte å gjøre det slutt med han, møtte jeg min nåværende kjæreste. Vi tok det rolig, og ble ordentlig kjent før vi førte forholdet videre. Jeg åpnet meg for han, fortalte han alt. Han var verdens mest støttende person. Men det var ikke mye han kunne hjelpe meg med og han ba meg snakke med rådgiveren på skolen. Og det ble gjort, i og med at han villa ha et ord med meg angående fraværet mitt. Jeg fortalte han hele historien, satt i to timer på det tomme kjedelige kontoret hans og gråt. Han var veldig forståelsesfull og koblet meg med en psykolog. Der fikk jeg bekreftet at jeg var alvorlig deprimert ved hjelp av en test. 

Hele tiende gikk jeg hos henne annen hver uke. Hadde ikke klart dette hadde det ikke vært for min kjære og psykologen.
Hun hjalp meg mye, jeg er ikke deppa lengre og kan ikke huske sist jeg var syk. Jeg gikk
ikke på noen medisiner, jeg bare prata om det. Så det vet jeg hjelper veldig. Det å slippe å gå å bære på depresjonen alene er ikke til å anbefale. Prat med noen! Innlegget du, Anette skreiv. Hjalp meg også, jeg følte meg ikke lenger alene.
Beklager veldig for alt rotet. Det er det vanskeligste temaet i hodet mitt, jeg gråter når jeg skriver pga minnene som blir hentet opp igjen, men det er værdt det. 

• gammel mobbehistore
• nåtid mobbehistorie